Det kommer til et punkt der fiks hipster-pop fra Brooklyn ikke lenger duger på fredagskvelden. Refreng med frenetisk Ten Sing-koring og blokkfløytesolo gjør absolutt ikke susen. Og en drømmende synth-arpeggio klarer på ingen måte å forbrenne aggresjonen du føler når kjæresten har pakka kofferten og forlatt deg for en dust med el-bil og fondue-sett. Du savner den tiden da musikk tok balletak. Da musikken hørte til i en bil som smeller av gårde på norsk landevei med stereoen på 11 og gjengen trangt i baksetet med hver sin øl og identiske dongerijakker. Blood on Wheels er gutta som aldri ble lei av klassisk rock. De var gutta som gav nerdene buksevann og mekka biler mens jentene trygla om å få sitte på. Og når de har noe å melde så lager de heller ei feit rockelåt fremfor å knotte frem en kjip blogg med fancy font og link til nettdatingtjeneste.

Mars 2012 kommer debutplata til Blood on Wheels. Etter å ha spilt på Øya, Pstereo, Rootsfestivalen og de skitneste klubbscenene er de nå klar for sin første fullengder. Du kan vente deg tunge riff, drivende gitarsoloer og snerrende vokal med en V8er som buldrer konstant under panseret. Dette er ikke frenetiske puddelbikkjer som jokker seg frem med tomme klisjeer og poseringer. Blood on Wheels er mørke, seige og tunge i likhet med band som Monster Magnet, The Stooges og Black Sabbath. Hovedlåtskriver Frank Reppen er kjent som en av Norges beste rock-vokalister; blant annet gjennom Moving Oos som hadde en av P3s mest spilte låter for noen år tilbake. På denne platen får vi høre han mer vital enn noensinne. Bak han står et bredbeint og solid komp (som minner om Young-brødrene etter 7 pils og en avsugning.) Kanskje ikke så rart at det svinger når gutta har fartstid i solide band som Cadillac, Nullskattesnylterne, All Trouble og Motown Torpedos. Denne plata lukter det diesel, øl og naboklager av. Så får de som liker klokkespill, analoge 80talls-synther og flerstemt gladkoring heller holde seg på den smale pitchfork-sti.